16. april 2015

Forsinket påskeantrekk, eller kamp for biologisk enfold

I lengre tid har jeg drevet systematisk utrydning av fleece fra egen og øvrige familiemedlemmers garderobe. Fleece kan være fint det, men ull er jo så mye bedre! Ungene går i barnehage hvor de er mye ute i skogen og brenner bål, og bare tanken på bålgnister som kan forårsake smeltende fleece på de søte små er nok til at mor ligger våken om nettene. Jeg har kommet til at ullplagg i ulike tykkelser og kvaliteter bedre dekker behovet for varme når vi er ute (eller inne): Ull puster slik at vi ikke blir klamme og svette, behovet for vask er mindre (bra for miljøet!), ull gir ikke statisk elektrisitet og tynne ullplagg tar minst like liten plass i tursekken som fleecgenserne. De eneste fleecplaggene som får bli boende, er en heller skrinn populasjon bestående av hver sin vindstopperjakke til ungene.


En annen tilsiktet fordel ved utrydningsprosjektet er selvsagt at det gir rom for en større oppblomstring av strikkede ullplagg i garderobebiotopen. Økobalansen i heimen nyter dermed også godt av at undertegnes garnlager sakte men sikkert minsker og frigjør plass på roterommet, selv om det er en viss fare for at denne effekten kun er av midlertidig varighet. Akkurat denne genseren har ikke på noen måte bidratt til reduksjon av garnalgeret, men den erstatter en mørkeblå fleecegenser som har inngått i turbekledningen i noen år og er således et bidrag til fordriving av uønskede arter. 


Genseren var tenkt som fint følge i vårsol på påskefjellet. Sene ettermiddager og kvelder på jobb i dagene før påske satte imidlertid en stopper for intensjonen, men det er heller ikke ueffent å ha en passelig tynn ullgenser utover våren og sommeren - eller til neste påske. Som så mange andre som skaffet seg Kofteboken da den kom, har jeg hatt lyst å ta fatt på Bøvertun-kofte med rundfelling, bortsett fra at jeg ville strikke den som genser. Slik ble det ikke. Tilfeldighetene ville at jeg ikke kom meg til utsalg hvor jeg fikk tak i finull som jeg helst ville bruke, og min lokale garnforhandler hadde heller ikke PT2 i den fargen jeg kunne tenke meg. Ved strikking av prøvelapp så jeg at strikkefastheten i PT2 på pinne 3,5 mm passet perfekt til Senjegenseren, og da var det ikke mer å tenke på. Jeg er godt fornøyd med både fargevalg, mønstervalg og garnvalg. 


Midtveis i påsken gikk jeg tom for bunnfargen og oppsøkte Husfliden i Oppdal i håp om at de skulle kunne supplere. Som en skjebnens ironi hadde de et fantastisk utvalg i nær sagt alle garnkvaliteter fra Rauma - unntatt PT2. Heldigvis er finull bare ørlite tynnere spunnet og ørlite mer glansfullt enn PT2, og fargen jeg har brukt er såpass melert at det gikk fint å kombinere de to garntypene. Ermene er dermed strikket i finull, og det gikk med ganske nøyaktig ett nøste til hver arm. Totalt brukte jeg 300 gram av bunnfargen og 36 gram av mønsterfargen til størrelse M.

Jeg la inn noen forkorta rader i nakken på selve halskanten. Selv om genseren strikkes ovenfra og ned, strikkes halskanten til sist med utgangspunkt i et midlertidig opplegg. Det gir fin mulighet for å forme halslinningen og fasongen i sluttfasen. Hadde jeg hatt mer tålmodighet, skulle jeg rekket opp bolen og tatt inn et par masker i ryggen for å forme genseren bedre bak, men jeg noterer meg heller at jeg bør vurdere en slik justering ved neste korsvei. 

Mønster: Senjegenser fra Kofteboken av Lene Holme Samsøe og Liv Sandvik Jakobsen
Garn: PT2 i farge nr 80 og 00, samt Rauma finull i farge nr 411
Pinner: 3,5 og 3 mm