Blåbærblått

Blåbær! Seinsommeren og tidlig høst er min favorittid på året. Jeg har et særs velutviklet sankergen, og tilbringer disse ukene med nesen godt begravd i bringebærkratt og blåbærlyng, eller i dyp konsentrasjon på moltemyrene. Heldigvis har ungene arvet (eller ervervet) min entusiasme for innhøsting, hvis ikke hadde nok seinsommerturene lett blitt av den mindre hyggelige sorten. På en av helgens blåbærturer benyttet jeg anledningen til å få dokumentert barnehagesettet som nevøen skal få til toårsdagen om et par uker. Treåringen ble bestukket med kjeks og løfter om is til dessert, og sto stille akkurat lenge nok til at jeg fikk tatt noen brukbare bilder.

Både genseren og buksa er gode og romslige til min treåring, så antrekket bør kunne holde både en og muligens to ullsesonger for nevøen. Finull seiler opp som en stadig større favoritt på garnlista mi. Både på grunn av det fantastiske utvalget i farger og på grunn av kvaliteten og holdbarheten. Finull oppfører seg forutsigbart, stabilt og fint. Ingen plagg som utvider seg eller siger i vask og bruk, og minimalt med nupping. Null tull med finull! Noen vil kanskje synes plaggene er litt «stikkete», men garnet blir mykt og fint etter noen gangers bruk og et par skyllinger. Min lokale garnforhandler fører PT2, som strengt tatt er samme garnet. Så for ordens skyld: Det er PT2 som er brukt her. Finull er ørlite tynnere spunnet og hakket mykere.

Min bedre halvpart bestilte uoppfordret boka «Strikkesidas favoritter» til meg da den var på salg hos Ark før sommeren. Snilt! (Særlig siden han i ettertid har blitt spammet med et tosifret antall epost med strikkerelaterte tilbud.) Både oppskriften til buksa og genseren er hentet fra denne boka, men mønsteret til buksa kan også skaffes via ministrikk.no. Buksa er strikket i størrelse ett år, men med lengder størrelse to år (pluss) for å avpasse for strikkefasthet og brukbare mål. Genseren er strikket med utgangspunkt i Malsen og Mors Vaffelvest, størrelse to år. Jeg hadde strikket nesten hele bolen i vaffelstruktur før jeg rekket opp og byttet til glattstrikk. Vaffelstrukturen ble bare ikke fin i garnet og fargen jeg har valgt. Et litt glattere garn, en mer nøytral farge eller tweed hadde nok ytt vaffelstrukturen større rettferdighet. I stedet strikket jeg en rille i overgangen mellom vrangbordstrikk og glattstrikk, og avsluttet med en enkel ribb nederst på bolen. I tillegg har jeg strikket lange ermer i stedet for å avslutte til vest. 

Jeg er veldig svak for knappedetaljen både i buksa og genseren, og synes det binder plaggene fint sammen. Lue i samme farger var oppe til vurdering, men jeg tror det kunne blitt litt stor dose. Tårta på tårta, som de sier i nabolandet. Og vi vil jo ikke at nevøen skal gå aldeles i ett med blåbærlyngen.

Mønster: "Baggy vårbukse" fra ministrikk.no og "Vaffelvesten" fra Malsen og Mor i boka Strikkesidas favoritter

Garn: PT2 i fargene 32 og 37 (buksa), samt 34 (genseren)

Pinner: 3 mm og 3,5 mm

Dress for norsk sommer

Sommerværet lot vente på seg. Strengt tatt er jeg ikke helt sikker på om det har kommet ennå heller, men noen fine dager har vi hatt. Før vi reiste på ferie, begynte jeg på en dress fra boka Vintagestrikk som kunne passe til litt kjølige sommerdager. 

Som i de fleste oppskrifter av eldre dato, skal denn dressen strikkes frem-og-tilbake i flere deler og syes sammen til slutt. Jeg er ikke så glad i montering og har strikket rundt der det var mulig. Andre endringer jeg har gjort, er å erstatte knepping i skrittet med knepping i ryggen, samt at jeg har laget en enkel ribb i halsen i stedet for den poteniselle dødsfellen av en snor som oppskriften er utstyrt med. De strikkende damerne var kanskje ikke så opptatt av barnesikring i hine dager? Det er dessuten en trykkfeil i mønsteret i boka, som det kan være greit å vite om. Man skjønner ganske fort at det bærer galt av sted om man strikker slik det står i oppskriften, men jeg hadde startet på mønsterdelen tre ganger og klødd meg i hodet langt flere ganger enn det før jeg kom på å sjekke på Ravelry om det fantes en errata-lenke. Og det gjorde det selvsagt.

Oppskriften i boka er 12-18 måneder, og kun det, slik det var vanlig på 30-50-tallet. Med litt justering av pinnestørrelse og strikkefasthet, trengte jeg ikke gjøre andre endringer enn å strikke dressen litt lengre for å få en størrelse 3 år. Jeg valgte Pickles Extra Fine Merino til denne dressen siden den skal brukes rett på huden og på sommerstid. Merinoull oppfører seg hlet annereledes enn ubehandlet ull som jeg vanligvis bruker, og jeg er ikke helt fortrolig med hvordan plaggene strekker seg i vask og bruk. Jeg tror en ull/alpakkablanding eller en ull/bomullsblanding hadde vært et bedre valg til akkurat denne dressen. 

Jeg prøvde flere ulike knappestolper i ryggen, før jeg til slutt endte med å strikke mønsteret med en ekstra maske til overlapp og heklet hemper til knappene. Jeg har funnet frem noen litt store plastknapper fra et loppemarked i Berlin som passet fint til dressen og garnet.

Dersom du ikke har Vintagestrikk av Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad i bokhylla di allerede, bør du kjøpe den om du kommer over den i en bokhandel. Selv om oppskriftene på sett og vis er litt plundrete med en del montering, er boka en fryd for øyet og for den som har bare den minste interesse for kulturhistorie.

Mønster: Krypedrakt fra boka Vintagestrikk

Garn: Pikles Extra Fine Merino. Jeg brukte 4 nøster til denne dressen.

Pinner:  3 og 3,5 mm

Hjerteknuser

Jeg er så heldig å eie et hefte fra Sandnes Kamgarn Spinneri utgitt på 70-tallet med oppskrifter for baby. Flere av plaggene i heftet ble strikket opp til min søster og meg da vi var små, og etter at vi selv fikk barn har heftet blitt plukket frem igjen. Jeg har tidligere strikket en av kjolene i heftet. Oppskriftene har ikke mer informasjon enn akkurat nødvendig, og knapt nok det. Da jeg først leste gjennom oppskriften til Hjerteknuser-dressen, vurderte jeg å droppe det hele fordi det var så mange uklarheter. I denne oppskriften mangler blant annet maskeantall når man deler til bein, mål på beinlengde, avslutning av mønster før halsringing og presisering av hvordan det bør deles til midtkile for fint resultat. Resultatet bærer litt preg av at jeg har gjetta meg fram til løsninger, men ikke verre enn at det nok kun er rutinerte strikkere (eller plagsomme perfeksjonister) som legger merke til det. Jeg har ikke gjort noen endringer i forhold til oppskriften annet enn at jeg lot være å strikke fot. Litt lettere å bruke da, er min erfaring.

Selv hadde jeg denne dressen i rødt da jeg var liten, men valgte gult som i originalen slik den er avbildet i heftet. Jeg tok en sjanse med garnvalg og strikkefasthet, og har endt med en dress i ca størrelse 6 mnd. Mottakeren er om lag 3 mnd gammel nå, så den burde duge som dress utover seinsommeren og til høsten. Garnet er uvasket Shetland Soft fra Malsen og Mor, og har gitt en tynn og fnugglett dress. Knappene er kjøpt hos Knapp-Carlsson i Gøteborg - en deilig butikk av den gamle sorten med slag over disk og med et utvalg som utgjør stor fare for at man spaserer ut derfra med tom lommebok. Dessverre får jeg ikke vist dressen med innhold, men følg med på Instagram-kontoen min - kanskje dukker det opp et bilde i løpet av sommeren som viser hvordan den ser ut på.

Det trente øye vil se det som jeg ikke så selv før jeg tok dressen frem i dagslys: Jeg har brukt to ulike innfarginger av det gule garnet. Uhæ! Til alt hell har jeg grepet til samme nøste for begge ermer, så det er bare bolen som er litt lysere gul enn resten. Det straffer seg å strikke i lett sløvsinn foran tv'n på kveldstid... 

For de som ønsker å strikke denne dressen, skal den finnes i den nylig lanserte boka Retrobaby med oppskrifter Sandnes Garn utga på 70- og 80-tallet. Så kan man håpe at forfatterne har tatt seg bryet med å presisere maskeantall og litt forskjellig "smårusk" man må gjette seg til eller regne seg frem til om man følger originaloppskriften...

Mønster: Hjerteknuser, i hefte fra Sandnes Kamgarn Spinneri

Garn:  Shetland Soft fra Malsen og Mor, ca 70 g gul sunshine og 20 g hvit.
Pinner: 3,5 mm

Bunad og stas

Ungene har strikkabunader som nå er i bruk på tredje året. Det var nesten litt stusslig å konstatere at det strengt tatt ikke var nødvendig å gjøre annet enn å justere lengden på selene, og så ville 17.mai-stasen være i skjønneste orden. Men så hadde jeg begynt å se for meg at jeg ville ha småblomstrete bunadskjorte til minstemor, og dermed var jeg sysselsatt. Så det holdt. Husfliden hadde ikke ferdigsydde skjorter som liknet det jeg var på jakt etter, men etter lengre tids opphold mellom stoffrullene deres, kom jeg til slutt en ettermiddag ut med en herlig grønn tøyrest som jeg fikk til halv pris, samt en meter nupereller. Dermed kunne moroa begynne.

Jeg har ikke brukt mønster til skjorta, men tegnet av omtrentlige mål etter ei bunadskjorte som hadde passelig størrelse. Grunnkonstruksjonen med bol og ermer er enkel: Fire rektangler og to små kvadrater til kiler under ermene. Å få det hele til å henge sammen med det uttrykket jeg ønsket, viste seg å være litt mindre enkelt. Nuperellesøm var et nytt bekjentskap - litt plundrete i starten, men moro når jeg fikk dreisen på det. Rynking og finsøm av mansjetter, krage og halsringning var et mer omstendelig prosjekt. Etter en lang (lang!) arbeidsøkt ved symaskinen 16. mai, ble det bunadskjorte til slutt, og jeg er strålende fornøyd med resultatet. 

Til neste 17. mai er planen å sy bunader til begge ungene. Noterer meg bak øret at jeg ikke skal utsette den vanskelige delen av sømmen til 16. mai....

Sofasauer

Til min mors 65 års dag for ett år siden strikket jeg Ann Myhres Sinnasaujakke. Foreldrene mine har hytte i et innmarksområde med sau på alle kanter, så det føltes passende å utstyre opphavet med strikkede sauer til nytte og hygge. Når det nå var fars tur til å runde 65, så jeg ikke helt for meg at de to skulle sprade rundt i heia i matchende kofter. Men jeg ville gjerne holde fast i saue-temaet, og siden de ellers "har alt", tenkte jeg at tilskudd til hytta i form av interiørsauer kunne være en god idé. Og dermed avfødtes.....

..... sofasauer!

Mønsteret til sauene er Ann Myhres diagram fra jakken jeg strikket til mor. Puta er strikket i PT2 (en favoritt hos meg) fra garnlageret, med dobbel tråd. Jeg la opp 130 masker for å få puteomkrets 45 cm, og strikket rundt til jeg hadde en sylinder på 45 x 45 cm. Deretter sydde jeg sammen i toppen, puttet i en fyllpute og sydde igjen bunnen.

Jeg syntes den mørke saueputa virket litt dyster alene, og kom til å tenke på at sofaen på hytta har akkurat samme farge som bunnfargen i puta. Det burde strengt tatt ha slått meg da jeg la frem garn til prosjektet, men jeg tar det på kontoen for "hvorfor jeg ikke er interiørblogger". Siden jeg har plenty av finull og PT2 i garnlageret, var det lett å legge opp til en pute til. Saueputa får selskap av en stripete (gul)grønnkledt en, så kan man velge å tolke putekameraten i retning av beitemarker eller myrgras dersom man har behov for å knytte dem sammen tematisk utover garn- og fargevalget.

Den stripete puta skal passe til en fyllpute som er 35 x 65 cm, som jeg hadde liggende. Men akkurat nå er det en optimistisk ambisjon om å utstyre minstejenta med egensydd bunadsskjorte med nupereller til 17. mai som står i fokus. Så får faderens puter vente litt. Det skal vi tåle.

Mønster: Fritt etter Ann Myhres Sinnasaujakka

Garn: PT2, holdt dobbelt

Pinner: 4,5 mm

Forsinket påskeantrekk, eller kamp for biologisk enfold

I lengre tid har jeg drevet systematisk utrydning av fleece fra egen og øvrige familiemedlemmers garderobe. Fleece kan være fint det, men ull er jo så mye bedre! Ungene går i barnehage hvor de er mye ute i skogen og brenner bål, og bare tanken på bålgnister som kan forårsake smeltende fleece på de søte små er nok til at mor ligger våken om nettene. Jeg har kommet til at ullplagg i ulike tykkelser og kvaliteter bedre dekker behovet for varme når vi er ute (eller inne): Ull puster slik at vi ikke blir klamme og svette, behovet for vask er mindre (bra for miljøet!), ull gir ikke statisk elektrisitet og tynne ullplagg tar minst like liten plass i tursekken som fleecgenserne. De eneste fleecplaggene som får bli boende, er en heller skrinn populasjon bestående av hver sin vindstopperjakke til ungene.

En annen tilsiktet fordel ved utrydningsprosjektet er selvsagt at det gir rom for en større oppblomstring av strikkede ullplagg i garderobebiotopen. Økobalansen i heimen nyter dermed også godt av at undertegnes garnlager sakte men sikkert minsker og frigjør plass på roterommet, selv om det er en viss fare for at denne effekten kun er av midlertidig varighet. Akkurat denne genseren har ikke på noen måte bidratt til reduksjon av garnalgeret, men den erstatter en mørkeblå fleecegenser som har inngått i turbekledningen i noen år og er således et bidrag til fordriving av uønskede arter. 

Genseren var tenkt som fint følge i vårsol på påskefjellet. Sene ettermiddager og kvelder på jobb i dagene før påske satte imidlertid en stopper for intensjonen, men det er heller ikke ueffent å ha en passelig tynn ullgenser utover våren og sommeren - eller til neste påske. Som så mange andre som skaffet seg Kofteboken da den kom, har jeg hatt lyst å ta fatt på Bøvertun-kofte med rundfelling, bortsett fra at jeg ville strikke den som genser. Slik ble det ikke. Tilfeldighetene ville at jeg ikke kom meg til utsalg hvor jeg fikk tak i finull som jeg helst ville bruke, og min lokale garnforhandler hadde heller ikke PT2 i den fargen jeg kunne tenke meg. Ved strikking av prøvelapp så jeg at strikkefastheten i PT2 på pinne 3,5 mm passet perfekt til Senjegenseren, og da var det ikke mer å tenke på. Jeg er godt fornøyd med både fargevalg, mønstervalg og garnvalg. 

Midtveis i påsken gikk jeg tom for bunnfargen og oppsøkte Husfliden i Oppdal i håp om at de skulle kunne supplere. Som en skjebnens ironi hadde de et fantastisk utvalg i nær sagt alle garnkvaliteter fra Rauma - unntatt PT2. Heldigvis er finull bare ørlite tynnere spunnet og ørlite mer glansfullt enn PT2, og fargen jeg har brukt er såpass melert at det gikk fint å kombinere de to garntypene. Ermene er dermed strikket i finull, og det gikk med ganske nøyaktig ett nøste til hver arm. Totalt brukte jeg 300 gram av bunnfargen og 36 gram av mønsterfargen til størrelse M.

Jeg la inn noen forkorta rader i nakken på selve halskanten. Selv om genseren strikkes ovenfra og ned, strikkes halskanten til sist med utgangspunkt i et midlertidig opplegg. Det gir fin mulighet for å forme halslinningen og fasongen i sluttfasen. Hadde jeg hatt mer tålmodighet, skulle jeg rekket opp bolen og tatt inn et par masker i ryggen for å forme genseren bedre bak, men jeg noterer meg heller at jeg bør vurdere en slik justering ved neste korsvei. 

Mønster: Senjegenser fra Kofteboken av Lene Holme Samsøe og Liv Sandvik Jakobsen
Garn: PT2 i farge nr 80 og 00, samt Rauma finull i farge nr 411
Pinner: 3,5 og 3 mm

Vinter farvel (hører du???!?)

Jeg hadde sett for meg at påsken skulle innledes og avsluttes i vårlige omgivelser her ved Oslofjorden. Dengang ei. I skrivende stund ligger det en halvmeter snø i hagen. Utafor garasjen og ved oppkjørselen vår tårner to-tre meter høye brøytekanter etter gårsdagens snøfall. Planene om å plante stemorsblomster og begynne å fjerne rusk og gjøre klar blomsterbedene er bokstavelig talt lagt på is enn så lenge. 

I påvente av at omgivelsene i hjemlige trakter skal bli mer vårlige, pakkes ferdige og uferdige strikkeplagg i bager og sekker som blir med til fjells. Ambisjonen om å få ferdig genseren jeg hadde sett for meg at jeg skulle sprade rundt i på påskefjellet viste seg å være i overkant optimistisk. Forhåpentlig blir den ferdig i løpet av påsken. Det er jo ikke så verst det heller. Det som derimot har blitt ferdig, er et par påskegule selbuvotter til minstemor. Med tynnere garn enn angitt i oppskriften, fikk jeg akkurat passe små votter til toåringen. Finfint følge til den gule Eivor-jakken. Og med det ønsker jeg god påske! (Og håper å returnere til snøfrie omgivelser når påskeuka er omme...)

Mønster: Barnevott, fra Terri Sheas Selbuvotten

Garn: Pickles Pure Wool i fargen "God morgen" og PT2 i ubleket hvitt

Pinner: 2,5 mm

Ravello. Igjen!

Jeg klarte ikke å dy meg: Straks Ravello-genseren min var ferdig, hadde jeg lagt opp til en ny. Jeg hadde lyst på en enkel cardigan, og ettersom jeg traff så godt med passformen i genseren, tok jeg utgangspunkt i det samme mønsteret. I garnlageret mitt har jeg en en etterhvert rikholdig kasse med Shetland Soft. Jeg var så heldig og fikk lagt inn en bestilling på uvasket Shetland Soft hos Malsen og Mor like før garnet gikk ut av salg fra nettsiden, og har fortsatt mange nøster i den deilige kaffebrune nyansen jeg har brukt i denne cardiganen. Ryktene sier at vasket Shetland Soft er skikkelig deilig å strikke med, så det er heldigvis neppe noen grunn til å bytte ut favorittgarnet. 

Det var ikke så mange tilpasninger som skulle til for å gjøre cardigan av dette mønsteret: Jeg la opp 7 masker i midten til klipping, og passet på å ha likt maskeantall på hver side av knappestolpene. I tillegg plukket jeg opp masker i halsen og strikket vrangbord her også. Før klipping heklet jeg etter denne metoden for å låse maskene. En vakker dag skal jeg ta mot til meg og klippe uten forsterking. Uvasket Shetland Soft antar jeg egner seg godt til å prøve denne metoden, men det må i første omgang bli i et plagg som det ligger litt mindre arbeid bak enn jakke i voksenstørrelse. 

Ravello har en detalj i mønsteret som jeg liker godt: På undersiden av ermene og i hver side av bolen strikker man en "falsk søm" med vrangmasker. Disse stabiliserer maskene i plagget, slik at man ikke opplever at maskene vris eller at stripene lener seg til en side. Dette er særlig nyttig når man ikke strikker flerfarget mønster, som jo virker stabiliserende i seg selv.

Denne jakken har fått knapper i skinn. Knappene fordobler dermed prisen på et ellers særs rimelig innslag til garderoben. Litt luksus kan man vel unne seg når man lager klærne sine selv...?

Mønster: Ravello av Isabell Kraemer, størrelse medium
Garn: Uvasket Shetland Soft fra Malsen og Mor, ca 190 g
Pinner: 3 og 3,5 mm
Min vri: Strikket knappestolpe og klippet opp på midten

Vår i vente

For et par måneder siden opprettet jeg Instagram-konto knyttet til bloggen min. Instagram-feeden min er full av strikkere som produserer lekre gevanter i et forrykende tempo og en Instagram-hit i det siste har vært islenderen Frost, som har vært vist i de fineste fargekombinasjoner. Fristende! Etter vottestrikk og ferdigstilling av cardigan til meg selv, var jeg sugen på et prosjekt som kunne avstedkomme raskt resultat og hvor jeg fikk utløp for litt eksperimentering med farger. Noe skal man også ta seg til når man er hjemme med barn som finner det for godt å være syke på skift i ukevis og man ikke kan vie hele dagen til vobbing. Siden jeg har en bokhylle fulle av strikkebøker og ipad-biblioteket spekket med mønsterfiler, syntes jeg det var på sin plass å bruke noe av det jeg allerede eier. I boka Klassisk barnestrikk av Tove Fevang som står i bokhylla mi, er det en rundfelt genser som heter Trollstigen som så ut til å passe fint til garnet jeg hadde for hånden. Mønsteret er også trykt opp i Sandnesgarns hefte Tema 34 Norske ikoner. 

Garnlageret mitt har en liten beholdning av Pickles Extra Fine Merino. Det meste er enkeltnøster i ulike farger som har blitt til overs etter andre prosjekter, men innimellom restene var det også fire flaskegrønne nøster som lå og ventet på et passende prosjekt. Perfekt utgangspunkt for en kløfri genser til han som fyller seks år i slutten av måneden! Poden har ei bok hvor han skriver alt han ønsker seg til jul og bursdager, og tro det eller ei, men innimellom sidene med "riderdragt" "pleimodrage" "spøkelselego" og "kaptæn sabeltan dragt" er ikke strikkagenser nevnt en gang. Denne genseren har han dermed fått tredd over hodet helt utenom bursdagen. Jeg vil ingen av oss så vondt at jeg ødelegger 6-årsdagen med hjemmestrikka ullklær i stedet for "tyranadanasøurus"...

Etter hvert som prosjektet skred frem, begynte jeg å ane uråd. Det kunne umulig være nok garn av bunnfargen til å komme i mål? For å stille min egen nysgjerrighet fortsatte jeg ufortrødent til det var slutt på grønt garn, ca fire cm fra halsringingen. Fargegjengivelsen på bildet av det opprinnelige mønsteret bærer preg av at jeg har fotografert med mobilkamera i dunkelt kveldslys, men man får et inntrykk av mønsteret likevel. Det hører med til historien at jeg underveis hadde konstatert at jeg hadde strammet trådene i overkant mye på baksiden i de partiene hvor det strikkes med tre farger, så jeg hadde uansett konkludert med at jeg måtte rekke opp et stykke nedover. En liten økt med skisseblokk og fargestifter, og plan for å ro genseren i land uten å måtte supplere med mer flaskegrønt garn var klar. Jeg har holdt meg til mønsterbordene i Trollstigen, men har fylt ut  noen av de bunnfargede feltene med mønsterfarge. Resultatet minner litt om mønsterborden i islenderen Loki. 

I mønsteret til Trollstigen oppgis Sandes Smart som garnvalg. Det er en del tykkere enn Pickles Merino, og jeg har dermed fått en tynnere og smalere modell. Denne passer fint under barnehagedressen uten å være for klumpete, og garnet er samtidig såpass tykt at plagget vokser raskt på pinnene. Opprinnelig er det en litt underlig løsning på avrunding til hals i dette mønsteret, hvor man fra øverste mønsterbord strikker frem og tilbake samtidig som man setter av masker i enden av hver pinne. Resultatet blir høyere nakke, (bra!) - og mønsterbord som får en brei glipe midt foran (what?). Ikke det mest vellykka designgrepet, spør du meg. Jeg la heller til noen forkorta rader i nakken for å få den litt høyere bak, og samtidig lot jeg være å strikke høy hals. 

Resultatet, til slutt, ble en vårlig grønn genser med innslag av turkis og syrlig gult. Attpåtil godkjent av mottakeren: Nailed it!

Mønster: Trollstigen fra Sandnes garn

Garn: Pickles Extra Fine Merino - fire nøster hovedfarge, ca ett nøste hvitt, og noen meter av de andre mønsterfargene. Totalt 260 gram garn til (en smal) størrelse 6 år.

Pinner: 3 og 3,5 mm

Min vri: Lavere halsringing og forkorta rader i nakken, samt litt endringer i fargevariasjonen i mønsterborden.

Vinterbryllup

I helga har jeg vært i bryllup ved nordlige breddegrader, og rykende ferske bryllupsvotter er overrakt de nygifte. Siste tommel ble strikket på flyet nordover, og fotografering er gjort på selveste bryllupsdagen, like før Ole (stormen altså) meldte sin ankomst. Vel er jeg tidsoptimist, men ikke verre enn at jeg stort sett lander på begge beina.

At gjestene strikker bryllupsvotter til brudeparet, er strengt tatt en avstikker fra Selbu-tradisjonen hvor bruden skulle strikke til brudgommen, svigerfar og svogere (puh!) og de kvinnelige gjestene brakte med seg hver sitt vottepar til selskabets herrer som skulle henge på stas under bryllupsfesten før bruden skulle dele ut vottene. Da gjalt det å ha tunga beint i munnen, slik at herrene som var gift fikk med seg vottene strikket av egen viv. Noe annet skulle tatt seg ut! Nå har jeg vært i bryllup i Balsfjorden, langt unna Selbu og fordums tradisjoner. Men når man først skal strikke bryllupsvotter, er det greit at gaven distribueres i familie hvor håndverkstradisjoner står høyt i kurs. Brudens far driver blant annet med fiolinmaking, litt sånn på si, og bruremarsjen ble spilt av brudens søster på en av fiolinene fra min onkels verksted. Stas! Jeg må også anbefale å ta en titt på nettsidene til den ene tanten min som er en av få her til lands med svennebrev i håndveverfaget og som driver Atelier Stellaria i Tromsø hvor hun blant annet lager tepper, skjerf og løpere.

Vottene til brudgommen er etter oppskrift fra Terri Sheas bok Selbuvotten, med brudeparets initialer og årstall for bryllupet. Ettersom jeg hadde valgt Vinterrose som brudens votter, ønsket jeg en brudgomsvott som ikke var alt for grafisk eksplisitt. Det finnes flere veldig fine Selbu-mønstre som kunne svare til det ønsket, men de mest intrikate mønstrene skal samtidig strikkes på pinne 2 mm, og der melder jeg pass. Disse vottene er strikket i sin helhet på 2,5 mm pinner.

Bruden har også fått initialer og årstall i sine votter, på innsiden av tomlene.

Noe av grunnen til at jeg i løpet av dette prosjektet har fått mønsterstrikk på tynne pinner ganske godt under huden, er noe så banalt som nye pinner. Ved et besøk i den lokale garnbutikken hadde det akkurat kommet inne en ny forsyning med Knit Pro Cubics strømpepinner i 15 cm lengde. Tresorten i disse er så hard at de ikke bøyes eller knekker selv om de er så tynne som 2,5 mm, og jeg synes disse er langt å foretrekke framfor metallpinner. Anbefales! 

Men - selv om jeg etter hvert har fått smaken for vottestrikk, blir det godt å gå over til prosjekter som er hakket mindre konsentrasjonskrevende etter dette... 

Mønster: Vinterrose av Wenche Roald og Vott med "rosemåla" blome fra Terri Sheas Selbuvotten
Garn: PT2 og Hifa Ask, ca 50 g  av hver farge til hvert vottepar
Pinner: 2,5 mm

Vinterrose

Votter er på samme tid noe av det morsomste og noe av det kjedeligste jeg strikker: Veldig tilfredsstillende å bli ferdig med første vott, og ufattelig demotiverende at man etterpå må strikke nummer to. Heldigvis går det alltid litt raskere med andrevotten.

Disse vottene må være det vakreste jeg har produsert så langt i strikkekarrieren min. Mønsteret Vinterrose er laget av Wenche Roald, og er inspirert av tradisjonell skandinavisk rosemaling og norsk tradisjonsstrikk. Mønsteret er velskrevet og Wenche Roald har vært så generøs å trykke ulike diagrammer for tommelen slik at man kan tilpasse sin egen variant. Perfekt for meg denne gangen. Jeg har valgt meg Pt2 som garn - det er perfekt til vottestrikk. Hele votten er strikket på pinne 2,5 mm. Litt utenfor min komfortsone egentlig, men votten har såpass mye mønster at pinne 3 mm ville gitt votter for en kar med solide arbeidsnever.

Det blir mer om votten i en senere bloggpost: Den skal nemlig få følge og jeg har gjemt noen detaljer inni votten som jeg ikke kan avsløre helt ennå...

Mønster: Vinterrose av Wenche Roald

Garn: PT2 i farge 00 og 39

Pinner: 2,5 mm